Vår følelsesbeholder - 

(Basert på boken (Er du glad i meg) av DR.Ross Green)

Idag har jeg lyst til å si noe om barns følelsesmessige behov som er foreldrenes ansvar å dekke. Dersom vi ikke får dekket og anerkjent våre følelsesmessige behov kan det gå utover vår selvfølelse og den verdi vi setter på oss selv. Vi møter verden og dens utfordringer med en større utrygghet og mindre frimodighet, og takler motgang dårligere. Vi opplever at våre foreldre ikke er der for oss på den måten vi trenger, at de er fylt opp med sitt og ikke har plass til vårt. Vi kan dermed føle at de ikke forstår oss, helt opp i voksen alder.

De aller fleste foreldre elsker barna sine, men allikevel er det mange barn som ikke føler seg elsket. Det kan være fordi det er noe galt med formidlingen av foreldrekjærligheten. Mange vet ikke hvordan de skal nå fram til barnet sitt. Fem viktige punkter er essensen i det vi skal fylle vår følelsesbeholder med. Viktigst av alt er:

1. Betingelsesløs kjærlighet.

Betingelsesløs kjærlighet er å være trygg på at jeg er elsket for den jeg er - ikke for det jeg gjør. Det motsatte er betinget kjærlighet - hvor du må gjøre deg fortjent til mors og fars kjærlighet.

Barn trenger å føle seg betingelsesløst elsket. For at det skal skje er det viktig at tonen i familien og er åpen og varm. Konflikter tas opp og skyves ikke under teppe. Tas konflikter opp, lærer barna at konflikter kan løses i samarbeid. En kan vokse på det. Hvis ikke foreldre og barn lever i et åpent, gjensidig kjærlighetsforhold, vil det virke negativt inn på mange andre områder for barnet.; som oppførsel / disiplin, forhold til venner og skoleprestasjoner.

Hvordan få et barn til å føle seg elsket?

Billedlig talt kan vi si at alle, både barn og voksne, har en følelsesbeholder som må fylles. Det er først når beholderen er full at vi kjenner oss elsket. For at vi skal kunne oppdra barna våre, må beholderen deres være full.

Barn spør gjennom sin oppførsel - god eller dårlig: "Er dere glad i meg?"

Barn er som et speil. Får de kjærlighet reflekteres kjærlighet tilbake. Hvis det er mangel på kjærlighet, har de ingenting å gi.

2. Øyekontakt

Øyenkontakt er en av våre hovedmetoder for å formidle kjærlighet.

Barn som blir forsømt følelsesmessig, har ofte problemer med å gi og motta øyekontakt.

Utviklingsmessig ser vi at det første barnet fester seg ved er mors ansikt, særlig øynene. 6-8uker gamle går øynene som en radar for å finne et par andre øyne å se inn i. Forskere sier: "Ingenting er som å se inn i kloke barneøyne!".

De varme blikk

Tenk så fantastisk! Ved å gi gode varme blikk, formidler vi kjærlighet til våre barn. Beholderen fylles!

De strenge blikk / mangel på blikkontakt

Tenk på dem som unngår øyekontakt. Umulig å bli kjent med vedkommende.

Eks. Prøvd å snakke med en lege som ikke har tid til å se opp fra dataskjermen? Du føler deg som et null.

Redd for øyekontakt

Barns om opplever mye kjeft i forbindelse med øyenkontakt kan bli redd for den direkte formidlingen gjennom denne typen kontakt (Kjeft fra voksne: «se på meg når jeg snakker til deg!!). Da må vi trene opp evnen til å se på hverandre uten at det innebærer konflikter. Barn må lære å gi øyekontakt. Vi kan øve på å "snakke" med øynene våre.

Det er stort å tenke på at vi fyller barnas kjærlighetsbehov ved å gi varme gode blikk.

3. Fysisk kontakt

Den mest vanlige måten å utrykke kjærlighet på er gjennom fysisk kontakt.

Babyer stopper i normal utvikling hvis ikke kontaktbehovet er dekket, gjerne sammen med varme blikk.

Eks. Tv-program om barnehjemsbarn fra Albania, viste apatiske unger med tomme blikk. De fikk ingenting og hadde ikke et utrykk å gi videre. Tomme ansikter.

Et enkelt klapp på skulderen, en klem, et kyss - små tegn som øker barns selvfølelse. Alle har vi et behov for berøring, tenåringer, voksne og gamle også; et klapp på kinnet, en hånd å holde i... Beholderen fylles!

Det er ofte lettest å gi barna fysisk kontakt når de er små. Hvordan tenåringstiden blir, står og faller med om "beholderen" er fylt med betingelsesløs kjærlighet som oppleves ved å få øyenkontakt , fysisk kontakt, konsentrert oppmerksomhet og kjærlighet / grensesetting / disiplin. Derfor - nå når barna er små, har dere rik anledning til å gi fysisk kontakt, og passe på at det tilpasses barnets alder og utvikling. Det skal kjennes godt og naturlig for begge parter.

Fysisk kontakt som utrykker kjærlighet og omsorg.

4. Konsentrert oppmerksomhet

Dette er det vanskeligste - fordi det krever tid og overskudd. Noe vi ofte har minst av! Men paradoksalt nok gir det deg tid hvis du møter barnet med konsentrert oppmerksomhet. For hvis du ikke hører på, blir barnet masete, klengete, grinete, og det tar mye mer tid og krefter. Får de det de trenger (konsentrert oppmerksomhet) er de ofte fornøyde, og klare til å gå videre i leken.

Hva er så konsentrert oppmerksomhet?

Det er å legge ting til side, for å høre på hva barnet har å si, (evnt. ektefelle, kollega, venn...)

Hva forteller du da? Jo - Du er verd å høre på! Du er viktig for meg!

Det gir barnet en sunn selvfølelse. Det er dette barn i barnehage og skole trenger. "Tydelige" voksne, som ser dem, hører på dem, bryr seg om hva de har å fortelle. Alle trenger å kjenne seg sett!

Barn som har fått dekket sine behov, fylt opp beholderen, tåler mer kritikk fra andre. De vet hva de selv er gode for, og kan lettere sortere ut hvilken kritkk som er berettiget og hva som er usakelig. De er kort og godt trygge på hva de selv er gode på, og hva de må gjøre noe med.

Vi må snakke "beholderen" med våre barn, slik at de kan bruke den som et verktøy til å sette ord på hva de trenger. Det er viktig at vi alle lærer å uttrykke hva vi trenger for å fylles opp. Det får vi bruk for i familien i parforholdet og relasjoner generelt.

Viktig!: Vi må også fylle vår egen beholder. Ta vare på oss selv og hverandre! Fyll på med gode opplevelser; teater, kino, tur, venner!

5. Kjærlighet

- oppdragelse

- disiplin

Vi oppdrar barn for at de skal bli selvstendige, og få en indre kontroll om hva som er rett og galt.

Hvis de ikke får dekket sine følelsesbehov, vil de adlyde som små av redsel når de for strenge blikk. Som tenåringer står de ofte kontra og opponerer mot det foreldrene står for. Det er endel av løsrivelsesprosessen.

Men har vi klart å bygge opp et tillitsforhold til barna, vil de ta opp i seg foreldrenes normer og verdier.

Hva når barnet gjør gale ting? Av og til kreves det straff, men så lite som mulig. Før vi tyr til det, er det viktig å bruke aktiv lytting. Få tak i hva som har skjedd - intensjonen bak handlingen. Ofte buser vi ut i sinne, og veldig ofte overreagerer vi - eller vi får ikke tak på hva som skjedde, eller vi kjefter på feil person.

Straff / konsekvens.

Hvorfor straffer vi? Det er jo for at barna skal skjønne at de har gjort noe galt. (Av og til straffer vi fordi vi blir sinte og føler oss hjelpeløse i situasjonen.)

Av og til må det straff til - men så sjelden som mulig, og da må straffen stå i forhold til det gale barnet har gjort.

Vi vet at ros og oppmuntring understreker den rette handling, mens straff fokuserer på det negative.

Straff kan være ydmykende for begge parter, men skal aldri være krenkende. Straff må ha en pedagogisk hensikt. Barnet må lære at det var galt, og at det ikke skal gjentas. Barna lærer at en negativ handling får en konsekvens og at vi har rammer for vårt sosiale liv. Tydelige rammer gir trygghet for barn. Men vi skal hele tiden huske det varme blikket og vise barna at selv om vi rammer dem inn, så er vi alltid glade i dem.

Hvis barnet åpent forteller hva som har skjedd, og angrer, er det ofte nok at vi snakker med det - bruk øyekontakt - fysisk kontakt - konsentrert oppmerksomhet - kjærlighet og disiplin!

"Dette må ikke gjentas!" Av og til må de konkret ordne opp for seg!

Barn lærer mye av å bli møtt med tydelighet og kjærlighet.

Fysisk straff er ulovlig og virker i tillegg mot sin hensikt. Barn lærer rett og galt gjennom foreldrene som forbilde og gjennom samtale.

Tilgivelse:

Vi må kunne be våre barn om tilgivelse når vi har gjort feil, samtidig som vi viser at vi kan tilgi dem for det gale de gjør. Vi er glade i dem uansett!