Leserbrev: Redsel for framtiden

Hei!

Jeg strever inderlig med en redsel. Redsel så sterk jeg blir kvalm, har ofte klump i halsen og svært urolig følelsesmessig. Det knytter seg bestemt til andre. Relasjoner. Ytre kan det se ut som jeg har det ok, har venner og bekjente og kollegaer og familie. Det vonde jeg kjenner på er ikke synlig for andre. Det handler om at jeg føler meg ignorert, uviktig og at andre kan se på meg som dum, svak, feil og lite verdifull. Jeg er alene med et barn i barneskolealder og har trang økonomi, mye bekymring over hverdag og utgifter som en grunntone. Føler meg utrygg og alene når jeg ikke blir vektet som viktig blant andre. De har liksom det greit uten meg. Jeg er ikke nr 1 for andre voksne. Jeg sloss med tankene mine og bruker mye energi på å bære disse. Jobben ( arbeid) min er å hjelpe andre. Og være en god mor. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å ha det bedre.

Hei!

Takk for at du tar kontakt. Jeg skal forsøke å gi deg tilbakemelding ut fra det du skriver. Du skriver om redsel og at det knyttes til andre relasjoner. Skulle gjerne hørt hvilke andre relasjoner? Om det er det noen bestemt?Handler det om det du tror er andres forventninger til deg? Skulle ønske du sa noe mer her, men vil skrive litt om hvilke tanker jeg gjør meg.
Du føler deg ikke sett eller verdsatt av andre og føler deg utrygg og alene. Hvem er det som ikke ser og verdsetter deg? Er det noen spesielt du virkelig savner og trenger dette fra men som ikke ser deg?
Mange av oss bærer og skjuler våre vanskeligheter for de rundt oss, og da får de vanskelige følelsene sette seg fast og vokse og bli værende inni oss i dagevis, ukesvis, åresvis.
Det kan også dreie seg om "gamle følelser" fra barndom eller tidligere hendelser, som er trigget og som preger oss.
Det negative tankekjøret griper fatt i oss og vi får fokus på ting som forsterker og bekrefter de vonde tankene. Vi ilegger andre intensjoner og får dermed "bekreftelser" på at ja - ingen bryr seg om meg, ingen ser meg.
Kanskje er det vanskelig for deg å be om hjelp og støtte, kanskje viser du ikke noen tydelige signaler som kan fanges opp av de rundt deg, de oppfatter ikke at du trenger dem, fordi de ikke klarer å tyde deg?

Kanskje du fremstår som sterkere enn du er, fordi du på mange områder har klart deg alene? Kanskje du alltid har mått klare deg alene, helt fra barndommen? At dine foreldre ikke ga deg den tryggheten, valideringen og støtten du trengte for å kjenne deg ubetinget elsket og anerkjent for akkurat den du er da du vokste opp? Det legger hele grunnlaget for den motstandskraften vi har i oss når vi møter livet utfordringer. Og når utfordringene tårner seg opp, kjennes det vanskelig å bære alene. Da trenger vi noen å dele det vanskelige med, slik at vi kjenner oss mindre alene, og slik at vi klarer å finne løsninger.
Jeg skulle ønske du kunne fortelle mer, mer om hvordan det er å være deg akkurat nå? Hva skjedde før det vanskelige ble så stort for deg?
Det at du kjenner på kvalme og fysisk smerte viser at hele deg er aktivert. Hjernes beskyttelsesmekanismer er i høygir og sender deg signaler på fare og setter hele kroppen i beredskap. Under disse sterke følelsene ligger det noen umøtte behov. Disse er det lurt å finne ut av. Hva hadde du egentlig trengt akkurat nå?

Det må være vondt å bære på alt det tunge alene, alltid måtte være den sterke og holde motet oppe for barna og for deg selv.
Det å fortelle noen hvordan man har det kan være en vei ut av det vanskelige. Det å fortelle det til noen du har tillit til, eller snakke med en terapeut kan føre til at det vanskelige endrer seg, at det å få satt ord på det vanskelige til noen som vil lytte, kan ta noe av kraften fra de vonde tankene. Kanskje kan samtalene føre til at en finner muligheter? Muligheter til å finne ressurser, hjelp og støtte i det tunge.
Det finnes alltid en vei, det finnes alltid håp, om man våger å be om og ta imot hjelp fra andre. Det å få empati og bli lyttet til av et medmenneske lindrer lidelsen og vi føler ikke lenger at vi bærer det tunge alene.

Så mitt råd til deg er: ikke sitt alene med de vanskelige tingene, strekk ut en hånd og våg å be om hjelp fra de rundt deg. Det gjør godt å få hjelp og det gjør også godt å få gi hjelp. Det bringer mennesker nærmere hverandre og vi møtes på et dypere, menigsfullt plan som styrker relasjonen.

Masse lykke til!
 
Mvh
Gry Wallem Nielssen
Familieterapeut